Tekst/Foto: Jens Ludvig Larssen

Når vinteren er på sitt mørkeste tar jeg ofte frem bilder fra tidligere turer eller leser gamle naturblader. Dette er en historie jeg hadde på trykk i bladet villmarksliv for flere år tilbake:

Vi setter kanoen på vannet i Øvre Roasten. Den langhåra vorsteheren Mira på fire måneder hopper ivrig oppi og legger seg på sin faste plass. Etter fem dager i kanoen stortrives hun. Enten sitter hun og følger med på alt som skjer eller ruller seg sammen i en kveil og sover.

Bagasjen legges oppi og surres fast til spanteverket, og til slutt finner Bård og jeg våre faste plasser og legger ut fra land. Med rolige padletak siger vi sakte utover vannet og nyter freden og roen. Når vi nærmer oss sundet mellom Øvre og Nedre Roasten, får vi øye på en liten mørk flekk som forflytter seg bortover vannet.

Etter en stund med forsiktig padling tar Bård noen kraftige padletak og vi lar kanoen sige fremover uten at vi rører oss.

Jeg forstår med en gang at det er en bever, tar frem kameraet, og gir Bård følgende beskjed:

-Padle så rolig og forsiktig som du kan, så får vi se hvor nær vi kommer.

Vi skjønner når grensen er nådd. Beveren blir urolig og øker farten. Så med ett reiser den halen til værs og dykker under vannflaten så vasspruten står. En god stund senere ser vi den komme opp igjen langt borte. Mira gikk glipp av det hele der hun lå og sov foran føttene mine, mens Bård og jeg ble en naturopplevelse rikere.