R.I.P. Aya

R.I.P. Aya

Tekst: Bård Bakås

Foto: Line Rønning Bakås

Da er en av de tyngste avgjørelsene i livet mitt tatt. Nå er Aya ikke mer å se i hundegården, aldri skal hun få være med i kanoen lengre, aldri løpe i spannet ved siden av Vierma, aldri ule mot matmor når hun kommer med godbiter og aldri mer være med på påskefjellet.

Hun er nå i huskyhimmelen, ikke som en av hundene i spannet til Seppala, men kanskje en av hundene i kanoen til Helge Ingstad.

Aya kom til oss som vår første hund bare 9 uker gammel. Vi har hatt mange gode opplevelser sammen. Lange fjellturer med kløv og fiskestang. Adskillige timer i kanoen der hun elsket å slappe av og føle gyngingen på vannet og sløve i sola. Noen utmerket trekkhund ble Aya aldri. Det var nesten som hun uttrykte at hvorfor løpe når man kan gå og snuse på alle lukter istedet for.

Avgjørelsen ble egentlig tatt for en god tid tilbake da hun ble i merkbart dårligere humør når hun fikk innbilt svangerskap. Jeg ble med tiden mer og mer bekymret over hennes sinnstilstand. Å ha en hund man ikke kan stole på i forhold til fremmede er ikke en god følelse.

 

 

Takk for alle gode stunder Aya.

 

Bård