Ett napp, en fisk

Ett napp, en fisk

Tekst og foto: Jens Ludvig Larssen

Publisert: 23.07.2016

Noen fisketurer er bedre enn andre...

 

Denne gang, som så ofte før, gikk turen til et fjellvann i Forollhognaområdet.

Yr mente det kunne bli mye nedbør, men det så jeg ikke mørkt på ettersom slikt vær kan sette litt fart i fisket. Kløven til Røa ble pakket, og i min egen sekk fant jeg plass til ytterduken til lettvektsteltet, slik at jeg hadde ly hvis regnet ble for kraftig.

 

Vel fremme kastet jeg ut mark og søkke, og satte deretter opp teltet. Det regnet, så det ble en avslappende stund inne i teltet mens jeg hadde et våkent øye på stangtuppen. Som vanlig hadde jeg stortrua på øyeblikkelig fangst, men det måtte revurderes etter som timene gikk. Den vanlige trøstetanken kom snikende; det ville nå bli en fin tur likevel...

Ingen fisk så langt. Vannet i MSR gassbrenneren (som er en personlig favoritt) koker, og det er like før jeg skal nyte en kopp nudler i teltet.

Det ble etterhvert opphold og jeg begynte å fiske aktivt. En kobberfarget Droppen-spinner ble satt på, og det ble napp...

Snøret sto stramt, og jeg kjente tunge rykk i stanga. Det finnes kun ørret i dette vannet, og jeg skjønte at dette måtte være en av de større. Ørreten var ganske rolig i starten, men når den nærmet seg land skjønte den alvoret, og åpenbarte seg i et luftig hopp hvor hele fisken var over vannflata.

Da skjønte også jeg alvoret. Dæsken, denne må jeg berge, for det gjennom meg. Jeg slakket på bremsen og lot den gå, vel vitende om at håven lå igjen i bilen. Søren ta dette med håven, -ikke første gang at den ligger igjen. Etter ei god stund fikk jeg ørreten inn til land, og da så jeg at fisken kun satt i den ene av treblekrokene i munnviken. Jeg slakket enda mer på bremsen...

 

Etter flere nye utras kom den til slutt glidende inn mot land med slagside. Den var tappet for krefter, og gleden var stor da jeg fikk lirket en finger innunder gjellene og festet et sikkert grep om den. Et gledeshyl runget i fjellheimen når jeg løftet den opp, og Røa delte umiddelbart gleden med meg. Hun er forresten ikke så vanskelig å glede.

 

Ett napp, en fisk...