I høst har det vært mye klarvær, og dermed gode muligheter til å se stjernehimmelen. Best blir det når man er i fjellet og slipper unna lysforurensningen fra sivilisasjonen.

Det første bildet viser den velkjente konturen av fjellet Forollhogna når stien fra Synnerdalen til toppen kommer over  tregrensen.   Man får litt perspektiv på saker og ting når man er  alene i fjellet med Melkeveiens milliarder av stjerner over seg. Eneste spor av menneskelig aktivitet var de mange flyene som passerte. Jeg fikk derfor mange bilder som har ei stripe av lys fra flyet. Dette skapte en ganske stilig effekt, men jeg foretrekker nå likevel  bildene uten lysstripe.

Neste Bilde ble tatt med en eksponeringstid på  70 minutter. Stativ er selvfølgelig helt nødvendig for å få det til. Jeg siktet inn kameraet slik at Polarstjerna, eller Nordstjerna som den også kalles, kom midt i bildet. Polarstjerna står i  jordas rotasjonsakse, og man  finner den ved å forlenge linja mellom de to bakerste stjernene i Karlsvogna fem ganger  oppover.

Med Polarstjerna midt i bildet  vises jordrotasjonen  svært godt. Strekene hver stjerne lager viser hvor mye jorda roterte på de 70 minuttene bildet ble tatt. En kan se at fargen ikke er helt lik på stjernene. Dette skyldes at stjernene faktisk avgir forskjellig farge.