Børgefjell

Børgefjell

Tekst: Bård Bakås

Foto: Jens Ludvig Larssen

Publisert 20.10.2014

På årets Larbaktur skulle vår gode gamle Allykano få pløye upløyd vann. Endelig sto Børgefjell for tur!

 

Vi pakket Hiacen full av utstyr og kløvhunder og kjørte nordover fra Støren. Utpå ettermiddagen var vi ved veis ende bokstavelig talt. Vi parkerte på plassen ved Namsvatnet og overnattet her til båtskyssen vår kom dagen etter.

 

Det ble en heftig båtskyss for oss som kun er vant med kanofart. I 25 knop om bord i en forholdsvis liten båt, gikk det ikke lang tid før vi sto ved utløpet ved Storfossen. Særlig huskyen Chris var spesielt glad for at han kjendte fast grunn under labbene.

 

Nå sto vi foran vårt ukes-eldorado. Vi gledet oss som unger på juleaften, og vi heftet ikke lenge før kløvene var på hundene, og vi startet på turen opp lia ved Storfossen med tunge ryggsekker. Som alltid ble det gått etappevis. Først med ryggsekker og kløvhunder, så tilbake for å bære kanoen.

Bæring opp lia ved Storfossen

Været var bra, opphold og ikke for varmt. Heller ikke plagsomt med insekter var det, selv om vi hadde hørt at folk tidligere på sommeren hadde avbrutt turen på grunn av enorme mengder med klegg.

 

Etter en litt svett tur, var vi oppe ved fossens utløp og Allyen kunne settes på vannet. Det var et spennende øyeblikk da vi ikke var helt sikre på om den tok inn vann, eller om de titalls nødreparasjonene holdt enda en tur. De første padletak ble foretatt og det så bra ut. Som alltid har vi våre faste plasser i kanoen. Fremst sitter irsksetteren Røa og speider etter alt som svømmer eller flyr. Bak henne sitter Jens med kamera parat og speider etter dyr på land som kan gi blinkskudd. I midten av kanoen ligger bagasjen godt surret i tilfelle velt. Bak bagasjen sitter eller ligger Siberian huskyen Chris. Han sitter også og speider, og er mest interessert i reinsdyrene som går og gresser ved vannkanten. Bakerst sitter Bård som tenker på all storfisken han skal ta. Alle er i villmarksmodus, og gleder seg over at de endelig er i villmarken igjen.

 

Ikke lenge etter avgang måtte vi padle motstrøms i et lite stryk. Det ble litt urolig og noen kraftige tak med padleårene før vi kom til roligere farvann. Chris hoppet like gjerne ut av kanoen da vi var så nære land at han kom seg omtrent tørrlabbet over på en halvøy. Det endte med at Bård måtte ut av kanoen og hente han.

 

Så gikk turen innover Djupvassflyen i et rolig behagelig tempo til vi kom til en foss som tilsa bæring igjen. Vi prøvde fiskelykken i utløpet, men med dårlig resultat. Etter litt mat lesset vi på oss sekker og kløv før vi foretok en bæring på den østre siden av fossen. Når vi kom opp til Djupvatnet utpå ettermiddagen slo vi likegodt leir. Middagen ble, som alltid på første leir, gourmetmat. Denne kvelden serverte Jens biffstrimler, bearnaisesaus og hvitløkmarinerte poteter. Maten ble akkurat ferdig når vi fikk vår første regnskur. Mat og god drikke ble derfor fortært i teltet.

 

Kveldens fisking er ikke noe å skrive om. Noen ørreter ble det, men bare småfisk. Siste del av natta ble tilbragt i teltet, hvor Braastad xo og studering av kart var underholdningen.

 

Neste morgen var det 10 grader og øsregn. Typisk dette når sommeren i midt-Norge har hatt tropevarme i ukesvis. Regn har aldri skadet noen, og vi pakket kløver på hundene og la iveg opp mot fjellet. Vi hadde blitt tipset om de navnløse tjønnene som ligger på østsiden og på høydekote 712.

 

Det ble en trist opplevelse når det gjelder fiskefangst. Vi banket vann i timevis uten resultat i det hele. Området er fabelaktig vakkert, men øsregn og 8-10 grader gjorde vel til at fisken bare lo av oss som håpet på storfangst. Nede ved leiren ble det real turmat som erstatning.

 

Vi rydda sammen leiren og satte oss i kanoen. Vi måtte videre for å oppleve mer av området når vi først var på tur. Selv om regnet fremdeles øste ned var det ingen grunn til ikke å fortsette. I enden av Djupvatnet satte vi opp leir på et høydedrag noen meter fra elva. Det regnet voldsomt når vi startet med leiroppsettinga.

Plaskregn
Bløt ved

Vi hengte først opp en tarp for å få litt ly. Vi var ikke ferdige før Røa la seg under og søkte ly for regnet. Utpå kvelden ble været lettere, så Jens og Røa ruslet oppover elva for å prøve fiskelykken. Jeg satt ved bålet og tørket føttene. Dette ble egentlig en fin kveld. Jeg hadde god varme, kaffekoppen i hånda og huskyen lå og tok livet med ro ved siden av meg mens reinsdyrene gikk og gresset i lia på andre siden av elva.

Svartkjelkaffe
Røa venter på napp

Jens kom tilbake med småfisk og vi diskuterte hva vi skulle gjøre neste dag. Vi ble enige om å la kanoen ligge, pakke sammen leirutstyret og fylle sekker og kløver for å flytte leiren lengre opp i Gjengelvihkenjohke. Vi fant en fin plass like ved elva med plass for fisking både opp og nedstrøms. Nå skulle storfisken tas! Det ble en nedtur igjen. Vi fikk fisk, fin stekefisk også, men ingen kilosfisk som vi vet går i elva. Dagen etter gikk vi samlet oppover mot Blyvatnet, og for et syn vi fikk når vi kom opp til håen under den store fossen. En nydelig plass, kjempefin utsikt og et lettgått terreng å gå i.

Paradis på jord?

Vi banket vann i flere timer rett under fossen, men lite fangst. Etter fine timer i sola ruslet vi ned mot leiren igjen.

 

Blyvatnet

Avslapning 1

Fin stekefisk, men vi håpet på enda større

Avslapning 2

JOBBING !

Så kom dagen da vi måtte tenke på å returnere mot sivilasjonen igjen. Denne gangen padlet vi på vestsiden av Djupvatnet og fikk en mye kortere bæring ned mot Djupvassflyen.

Klar for ny padling

Når alt var vel nede laget vi oss mat og drakk kaffe i et nydelig vær. Vi fikk småfisk hver gang vi slengte ut mark i stryket like nedenfor fossen, men nå så det mørkt ut for å ta storfisk.

 

Etter en tid ruslet jeg lengre ned i Djupvassflyen og fant en fin plass like ved en liten bekk. Satte på en blank sluk med røde prikker på og på andre kastet smalt det. Jeg skjønte straks at nå er det storfisk på gang. Jeg ropte på Jens som satt og koste seg med kaffen, og han skjønte hva som foregikk. Han hentet håven fra kanoen og kom løpende. Endelig var kilosørreten sikret. En nydelig fisk og for en opplevelse. Dette var høydepunktet på turen så langt. Vi gledet oss begge over endelig å ha fått storfisk.

 

Bård er fornøyd
Rød i kjøttet
Ørreten med mus i kjeften

På ettermiddagen flyttet vi ned til vår siste leir som lå ved stien som går ned til Namsvatnet. Lenge etter mørket hadde senket seg og Jens var oppsatt på å ta turens fiskerekord hørte jeg plutselig et voldsomt rop fra halvøya på andre siden for leiren. Jeg fant frem hodelykta, røsket med meg håven og la iveg over glatte steiner og berg. Hva var det som skjedde? Hadde Jens blitt utsatt for uhell, eller var det storfisk han måtte ha hjelp til?

Det var det siste. Når jeg fikk se han i lyset fra hodelykta sto stanga i en voldsom bue, og en oppjaget fisker loset meg frem til vannkanten hvor en stor feit ørret slet for livet for å komme seg unna.

 

Vi fikk håvet fisken, og da vi så på vekta var denne 200 gram tyngre enn den Bård hadde tatt noen timer før. Vi studerte fisken og syntes det var noe rart med den i munnen. I lyset fra hodelykta ble det en liten operasjon, og ut av kjeften på ørreten dro vi fram ei stor mus. Snakker om glupsk ørret! Selv med ei stor mus i kjeften, gikk den etter og bet på en forholdsvis stor sluk. Det var første gang noen av oss hadde opplevd dette.

Filetering
Steking
Med blikket på de magiske flammene

Siste dagen bar vi utstyret ned til båtplassen på Namsvatnet og la ifra oss dette i gapahuken ved sjøkanten. Så gikk vi innover Viermadalen for å se oss rundt. Viermadalen var en stor vid dal hvor elva slynger seg innover i slake svinger. Et nydelig landskap, og hvilket eldorado for skiturer eller hundespann det må være innover her på senvinteren. Det hadde vært noe.

 

Vi er fornøyd med den lille delen vi fikk oppleve av Børgefjell, og selvsagt skal vi tilbake. Men det blir nok uten vår kjære Allykano.

 

 

Jens, Røa, Chris og Bård.