Tekst: Bård Bakås

Foto: Jens Ludvig Larssen

Publisert: 16.09.2015

Et år går fort. Særlig når man begynner å dra på årene, merkes dette. Jeg synes ikke det er lenge siden vi var i sørlige deler av Børgefjell, og nå var tiden kommet for å besøke området fra vest, og da litt lengre nord i nasjonalparken.

Vi parkerte bilen ved Tomasvatnet, og fikk på kløv på irsksetteren Røa og siberian huskyen Chris. Deretter lempet vi våre egne sekker på ryggen. Årets tur skulle foregå uten kano, og derfor var nok sekkene i tyngste laget.

Stien opp fra parkeringsplassen var stort sett fin opp til Storelva, selv om en del bløtmyrer måtte passeres og man trødde gjørme over fjellskoene. Etter en bra tur med heldigvis litt vind i varmen kom vi ned til Storelva, som vi visste måtte forseres over ved et vadested. Det er ei bru over, men da blir det ca 2,5 km lengre å gå. Elva viste seg å være både bredere og dypere enn vi hadde trodd. Det var faktisk ikke lenge siden isen hadde gått på sjøene inne i fjellet, selv om vi var kommet til 15. august.

På tur inn i nasjonalparken fra Tomasvatnet. Storelva i Storelvdalen må krysses hvis du ikke går omvegen om brua

Jeg tok kløven av Chris slik at den ikke virket som en flytevest for han. Tok denne på skulderen sammen med den tunge sekken, og dro med meg hunden i halsbåndet. Dette syntes han var for skummelt, og vred seg ut av halsbåndet og løp tilbake på land. Jeg hadde ikke andre muligheter enn å prøve å komme meg over med tørr oppakning. Isvannet gikk langt oppå lårene, og det var absolutt ingen badetemperatur å skryte av. Jens gikk litt foran, og plutselig mistet Røa fotfestet og fløt noen meter nedover strømmen. Etter noen meter fikk hun fotfeste igjen og kom seg velberget over. Når vi tobeinte kom over, var Chris ikke å se. Jeg var bekymret over om han hadde blitt så skremt at han hadde løpt de 5 kilometrene ned til bilen igjen. Jeg måtte ut i isvannet igjen og krysset tilbake. Selv om jeg plystret og ropte, var han ikke å se. Da jeg kom på land fikk jeg se han sittende under noen småbjørker. Vi tok oss en liten peptalk, og prøvde på nytt. Denne gangen gikk det bedre, og etter noen minutter i isvann var vi alle endelig over.

Vi tok oss god tid i sola for å tørke sokker og sko, samt en velfortjent matbit før vi fulgte stien opp til Orrekvatnet. Da var det gått så mye av dagen at det var bare å få opp teltet og innta middag.

Dagen etter forlot vi Orrekvatnet, og gikk innover skaret og opp til høyden med utsikt over Jengelvatnet.

Bård og Røa beskuer Jengelvatnet

Været var varmt, og vinden hadde stilnet. Myggen ble etterhvert svært så plagsom, så langvarige pauser var derfor uaktuelt. Vi gikk på nordsiden av Jengelen, forbi Jengelhytta, og fulgte elva opp til lille Kjukkelvatnet. Her fant vi en utrolig fin leirplass. Det var slitne hunder og karer som var glade over å få av seg kløv og sekker, og fikk avkjøle seg i vannet.

Det er alltid godt å finne leirplass og slappe av etter en lang gåtur med tunge sekker, men myggplagen var så ille at det nesten var uråd å spise. Vi er vant med mygg fra Femundsmarka, men det er ingenting i forhold til dette. Vi fisket og fisket i timesvis, men uten fangst. Fikk senere høre at det antakelig var for tidlig. Det var bare tre uker siden samene kjørte snøscooter på isen her inne. Utrolig, da blir det ikke lang sommer.

Utpå kvelden fikk jeg se at Chris gikk og hostet og harket. Han hørtes ut som en gås, og jeg undersøkte han for fremmedlegemer i halsen men kunne ikke se noe. Dette pågikk hele kvelden, men roet seg noe da han fant seg ei snøfonn hvor han lå og avkjølte seg.

Vi andre slet med myggplagen, så dagen etter pakket vi sammen og gikk ned til Jengelen og opprettet ny leir på neset som stikker ut der elva kommer ned.

Fiskelykke hadde vi heller ikke her, så dagen etter gikk vi til andre enden av Jengelvatnet. Her møtte vi to karer fra Grane jeger- og fiskeforening, som var inne på fisking og "jobb". Det var disse to som hadde lagt ned alle klopper på stien fra Storelva og ryddet for ny sti. De har gjort en stor jobb. De hadde heller ikke hatt fiskelykke, og dro tilbakt til utleiehytta som denne foreningen har ved Jengelvatnet.

Vi tok oss et lite avbrekk i fiskingen, og gikk inn mot Langvatnet der samene har noen koier og innsamlingstrø for reinmerking. Kvelden ved leiren ble like ille som de andre kveldene. Myggen var rett og slett plagsom med stor P. Utpå kvelden fikk vi med oss flere store is- og snøskred fra det bratte fjellet bak oss. Det buldret skikkelig når de store snøskavlene løsnet og braste i lia under fjellet. Vi fikk både høre og se hvilke krefter slike ras har.

Da morgene kom etter enda ei myggnatt, pakket vi sammen igjen og beveget oss hjemover. Vi slo siste leir ved Orrekvatnet igjen.

Dagen var så varm, at den eneste muligheten for avkjøling var å ligge under liggeunderlaget og lage en slags tunnel med dette for å få litt gjennomtrekk. Timevis lå vi slik, ettersom varmen og myggen var blitt til en uholdbar situasjon. Etter vår mening er det faktisk bedre med dårlig vær. Det kan man beskytte seg mot.

Utpå kvelden når det ble litt kjøligere, kom endelig fiskelykken. Vi fikk så mye ørret at både vi tobente og hundene spiste oss stappmette. Fisken var fra halvkiloen og opp til ca 0,8 kg, rød i kjøttet og smakte fortreffelig.

Ei uke i fjellet med godt kameratskap og hundene går så alt for fort. Plutselig var siste dagen kommet, og vi måtte sette nesen hjemover. Vadingen over Storelva gikk nå uproblematisk da vannstanden hadde sunket betraktelig. Til og med Chris gikk over med kløv uten å være redd for vannmassene.

Børgefjell anbefales, det er det ikke tvil om, men prøv å unngå tiden med den verste myggklekkingen. Denne holdt på å ødelegge vår turopplevelse totalt.

Hilsen fra Jens og Røa

Bård og Chris