At det går an

At det går an

Av Bård Bakås

Man får trøste seg med å tenke tilbake på de som ikke glapp...

Søndagen skulle tilbringes sammen med min snart to år gamle huskytispe ved et fiskevann langt sør i Trøndelag. Her har vi fisket mang en gang, og området er perfekt for avkobling der fiskevannene ligger på rekke og rad som en sølvtråd innover den gamle seterdalen.

 

Vi ruslet ned til det første vannet, bare noen 100 meter fra bilen. Min faste plass var ledig, men på grunn av mye vind fortsatte vi rundt vannet og prøvde noen sporadiske kast. Fangsten uteble og jeg lot hunden føre veg da jeg trodde at dagen ville bli uten fangst. Ved en liten bekk ville hunden følge denne oppover og etter noen 100 meter kom vi til et lite vann hvor jeg aldri hadde vært før. Jeg tenkte at dette var merkelig, hvorfor har jeg ikke sett dette vannet før?

 

Da vinden var mer kraftig her, ruslet vi rundt vannet over en liten åsrygg og ned til et nytt lite fjellvann som lå litt bortgjemt mellom idylliske små fjellknauser og fine multemyrer fulle av små multekart. På den nordlige bredd kom vi over restene etter et lite bål. Her har noen kokt seg kaffe en gang for lenge siden. Det var begynt å gro mose på bålrestene, men en idyllisk plass med gode muligheter for fiske gjorde at jeg slengte av meg sekken og fiskeveska.

 

Jeg skiftet til ny mark på kroken og kastet duppen på skrå mot vinden. Så gikk jeg en liten runde og samlet tørrkvist og never, steinene rundt bålplassen ble satt opp og noen nye ble lagt til som ly for vinden. Snart putret svartkjelen og den gode lukta av bål og nykokt kaffe spredte seg utover den lille leirplassen. Hunden fikk seg en tørrfiskbit mens jeg selv skjenket meg en kopp med kaffe og dro opp noen kjeks fra sekken. Jeg lå å koste meg og så utover det lille vannet, og plutselig tenkte jeg på duppen. Hvor var den? Jeg slengte et blikk på stanga, den vibrerte som bare det og jeg spratt opp, tok tak i stanga og gjorde et motrykk bare på refleks. Ja, her var det fangst, ingen tvil. Jeg kjente med en gang at dette ikke var noen 200 grams fisk. Lettspinnstanga sto i en bue som en fluestang med laks på, den dirret i hendene på meg. Konsentrer deg nå, tenkte jeg. Denne må du ikke miste. Jeg hadde fast grep om korkhåndtaket og skrudde ut bremsen litt. Den raste ut som bare rakkern, fy flate, det kjentes ut som den gangen ei 2 kilos gjedde hang på inne i Femundsmarka. Jeg sveivet noen drag inn og passet på at snøret var stramt hele tiden. Hjertet hamret som aldri før, dette blir saker. Etter en god stund hadde jeg fisken innen synsvidde. To ganger gjorde den salto der ute, og for en fisk. Den dro ut snøre igjen og duppen for som en prosjektil gjennom vannskorpa og jeg kjente vibrasjonen helt opp i skulderbladene. Jeg skjønte at denne satt så godt at den ville bli min. Snart var fisken helt inne ved land, og jeg så den rett nedenfor føttene mine. Da ble jeg klar over at jeg sto i vann til over Lundhagsstøvlene mine. Fisken var lengre enn handa mi, jeg jublet og kjente den gleden det er å få storfisk.

Med ett ble stanga mye lettere å holde i. Hva i all verden skjer? Duppen lå plutselig og duppet i vannet 10 cm fra meg og jeg så fangsten svømme mot sikkerheten. Den hadde tatt med seg fortommen og kroken. Hvordan det har gått for seg er for meg et mysterium. Etter granskning av duppen var ikke snøret gått av, men det så ut som om den hadde dratt knuten av duppen. Jeg ble så sint og skuffet på samme tid at kaffekjel og fiskeveska fikk seg et ikke gjennomtenkt spark. Gråten tok meg nesten, men da jeg kikket opp på huskytispa som sto med en tørrfiskbit i munnen, ørene rett opp og så på meg med sine store brune øyne og med hodet litt på skakke måtte jeg bare le. Hun tenkte sikkert at matfar er en elendig fisker, men opplevelsen vil alltid sitte i minnet.

 

Mange slike historier er skrevet, og jeg har lest mange av dem. Men nå vet jeg hvordan det virkelig føles. Så hvis noen av dere en gang får en kjempeørret i et bortgjemt fjellvann langt sør i Trøndelag med snøre og krok i kjeften, er dette vår fisk.

 

 

Bård og Aya